Viser innlegg med etiketten Et ettertankespill. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Et ettertankespill. Vis alle innlegg

mandag 12. september 2011

Landet Afrika

Fjellet bak huset vårt en dag jeg gikk hjem fra skolen.


Jeg er trygt hjemme i Cape Town etter en uke som muligens kan kategoriseres som litt drygt virkelig.
Cape Town virker nå så rolig. Luften er friskere og gatene tryggere. Ferien har kommet og fløyet, og i kroppen virker ikke til å ha tatt merkbart ny ladning etter en uke uten skole og lesing.

Johannesburg var fint. Det var spennende. Det hadde mye å by på, men ja - det var farlig. Det er ikke som jeg ikke visste at det var det, men jeg ble overrasket over graden av begrensninger som ble lagt for oss da vi var der. Jeg er kjempeglad for at vi bodde hos en fantastisk varm og lokal familie som tok vare på oss hjemme og som gjorde uka vi var der veldig trygg. Det forrige blogginnlegget var forhåpentligvis det mest dramatiske jeg kommer til å skrive, men det virker nok enda mer dramatisk når det leses fra et land langt unna. Vi var hele tiden trygge, og familien vi bodde hos var flinke til å berolige oss med at dette var noe som skjedde hele tiden, men at de aldri har opplevd noe ubehag på grunn av det.



Det er fort gjort både når jeg skriver og for dere som leser å tenke at "Kjære juledag, Afrika altså. For et land". Afrika er forøvrig ikke et land. Det er et kjempekontinent som har en hel haug med opplevelser, mennesker og muligheter å by på. Jeg diskuterte dette med en Sør-Afrikansk kamerat av meg en dag. Dette med hvordan Afrika ofte beskrives som èn enhet, hvor de første ordene alle som ikke er her velger å bruke "sult, krig og fattigdom". Det kan delvis måten media fokuserer på verdensdelen spille en stor rolle i, men det har også med hvordan vi helt fra vi er små lærer om hele denne siden av Afrika og det er minimalt av annet å høre.

   


For noen uker tilbake så var noen venner og jeg på en innsamlingsaksjon for sultkatastrofen i Somalia. Det var organisert av en Sør-Afrikansk organisasjon, og blant de som talte var en av ministrene som har med utenrikspolitikk å gjøre. I sin tale la han stor vekt på hvordan Afrika har fått mye hjelp av de vestlige landene til å komme seg dit de er i dag, men at nå er det viktig for Afrika som et sammensveiset kontinent å vise seg selv og verden hvordan de er samlet kan hjelpe et av sine egne land - uten nødvendigvis å måtte være "de stakkarslige" som de tidligere koloniherrene sender sin hjelp og medlidenhet til. Dette synes jeg var et viktig og godt poeng av han å fremme. Etter jeg kom hit har jeg vært i noen diskusjoner med folk som studerer politikk og samfunn, og forstått at det finnes faktisk en stor diskusjon om hvorvidt måten den vestlige verden fremstiller Afrika og de måtene vi bruker for hjelp faktisk er en ny form for kolonisering. Kanskje skulle jeg visst dette i en alder av oooså snart 23 år, men ærlig sagt; det visste jeg ikke. I min Bergenshverdag har tankene nok med å spinne rundt psykologiske teorier og når i himmelens navn skal regnværet ta slutt.
Så nok en gang, jeg lærer og lærer. 

Disse kulingene er like mye et bilde på Afrika som  de slumbildene man ofte ser.
Bildene er fra en av dagene i Johannesburg hvor vi dro på piknik og jazzfestival i en park.
  


Så skulle vi kanskje også vist de gode sidene ved dette kontinentet mer. Vist livet, kunnskapsinteressen hos mange av de unge. Lært litt mer om hvordan statistikken for de som tar høyere utdanning her nede faktisk finnes - for hele Afrika er ikke et krigsrammet område hvor alle lever på mel og vann. Vennene jeg har fått fra her er kjempekunnskapsrike. De er engasjerte. De er ambisiøse. Og de er ikke det "mot alle odds", for oddsene her nede er også gode for mange. Landene hjelper hverandre, og mannen i gata har et veldig sterkt ønske om å hjelpe andre. En ung hverdag her nede handler akkurat som hos oss om mote, Lady Gaga, at Amy Winehouse er død og andre venners nye facebookalbum.
Og når det gjelder å bli møtt som en fra et helt annet land: Folk er så imøtekommende, og de ser ikke bort når de ser deg på gata. Slå den...! 

Så, det var en annen side av CToppholdet da. For å ha sagt noe.

Her er linken som utløste dette lille engasjementet:

mandag 22. august 2011

Melissa og Kongen

Det er så mye jeg vil dele. Melissa Horn for eksempel.
Det var noe spesielt med å ha muligheten til å se hele minnekonserten direkte på nett-tv fra Cape Town, mens jeg visste at Gaute, mamma og pappa var i salen og opplevde det uten dataskjerm akkurat samtidig. Det var nydelig. Det var sterkt, og det var enda en oppriktig følelse av å være glad for å være norsk. Kongen vår gråt. VIS MEG det statsoverhodet i et annet land som er så hjertevarm og ekte i sin tale til folket sitt.





torsdag 22. april 2010

Juba juba, Ludvigsen - Juba juba


Hanj feskhandler Thorske sto innpå butikken å fundert på live i sjøn.
Han lurt på om rogn føde levende onga, eller om det bare va ei skrøn.
Dududedure
Han sto der å spekulert, tænkt å han pønska koss rogna hatt fått te' der
Å kryp inni maggan på fesken i sjø'n, ka det va for ufin maner
Dududedure
Det e mytji oppi høvve te' Thorske, det e mytji oppi høvve mett
Men han Thorske e farveblind, han sjer itj forskjell på mett å på dett.

-
Fin barndom skyldes fine folk. Og en grevling i taket.

torsdag 19. november 2009

Imaginær variasjon - imaginært vennskap







Vennskap.
Det finnes et fag med ei tjukk bok som pensum. Denne boka er jeg heldig nok til å fordype meg i for tiden, og i denne boken finnes det et kapittel som heter "Relasjoner mellom barn". Dette kan ikke leses og innlæres uten å selv reflektere over hvordan ens egne relasjoner var til å begynne med.
Jeg anser meg selv som en ganske så heldig person, som knytter fine bånd til mange fine folk. Disse vennskapene som etterhvert krysser både kommunale, fylkes- og landegrenser fører med seg fargerike innslag som gjør hverdagen til et veldig så fint sted å tilbringe tiden. Dette godtfolk, kan jeg avsløre at ikke alltid har vært slik. Nå skal jeg fortelle en liten historie.

Det er ikke lenge siden min mor nemlig fortalte meg at da jeg var rundt tre år tilbringte jeg mye av min våkne tid i kjøkkenskapet under vasken og lekte med mine to veldig så underholdende venner som bodde der inne. Dessverre husker jeg ikke navnet på disse to nære vennene, som tilfeldigvis i slengen kan nevnes at var usynlige, og som jeg snakket et eget språk med. Og ja riktig, jeg sa jeg var tre år, ja.
Heldigvis fikk Raffen barnehage meg etterhvert inn på sporet med synlige venner også, noe jeg
tror jeg skal takke meg sjeleglad for, da jeg ikke er riktig sikker på hvordan relasjonene hadde sett ut i dag om jeg fortsatt hadde snakket et eget språk med to venner under kjøkkenvasken.

De hadde ikke trodd det da, de to foreldrene som med skeptisk mine observerte den litt pussige jenta som opererte i sin egen verden der inne i kjøkkenets kringker og kroker.
Men sannelig, forhåndsvis bra gikk det da likevel etterhvert.
Takk til dagens relasjoner - nære, fjerne og telefoniske.

torsdag 19. mars 2009

Deg selv anno hvilket år





Alle dere som er nogenlunde oppegående ser at dette er gamle bilder.
For å beskrive disse vil man måtte bruke ord som "før", "den gang da" og i alle fall fraser som viser til at dette er fortid.
På bildene fantes det ikke mobiltelefoner, datamaskiner, store gjøre-seg-til-på-bilder-smil på bilder, rema 1000, charterturer til syden eller norsk feriekoloni på Gran Canaria. Man reiste med båt for å komme seg til Amerika, og det var klare skiller mellom hva en kvinne skulle og kunne gjøre og ikke.
Det var et ukjent fenomen med innvandring, og folk både handlet og tenkte annerledes enn hva ville blitt gjort i dag hvis de så eller møtte en person som ikke var norsk eller snakket det norske språk. Og dette var kanskje ikke så rart. Fremmede faktorer i hverdagen er skummelt, og en lang periode måtte til før denne frykten skulle begynne å slippe taket. Men folkens
I dag VET vi bedre.
Ikke følg utviklingen i verden med den største selvfølgelighet samtidig som dere stenger dere inne i et 1920tallsskall med dere selv og alt det kjente og kjære. Ikke stopp reflekteringen over viktigere ting enn hvor helgas vorspiel skal være ved nesetuppen.
Løft blikket litt da, hæ?
Tenk tanken om hvordan hadde det vært for DEG om DU hadde vært i en situasjon hvor du trengte hjelp. Dette blir for dumt.

Greit. Alle kan ikke være enig med meg, men tenk deg i det minste to ganger om, om ikke flere ganger, før du melder deg inn i facebookgruppa om "Nei til asylmottak i Steinkjer", eller blir en av de som føyer seg inn i denne undersøkelsen.
FOLKENS
http://www.t-a.no/nyheter/article67650.ece

mandag 23. februar 2009

Den prektigkledde sommerfugl



Noen ganger trenger tanker å få bli til ord, og noen ganger blir hørte ord til tanker. I noen tilfeller lar ikke tankene seg overføre til de samme bokstavene som klinger i hjernebarken.
Jeg har det ofte slik at jeg ikke vet virkelig hva jeg mener eller tenker om noe før jeg har prøvd å si det høyt. En psykologilærer sa i høst at det er to ting vi helt sikkert ikke kan stole på i livet; det er hva vi opplever, og hva vi tenker/føler. Jo takk, da står det mye igjen.

Når jeg da får sagt de gyldne tanker høyt er jeg vanligvis mer eller mindre enig med meg selv, men iblant så må jeg si det en gang til for å være sikker. Like enig er jeg ikke alltid.
Nå er det imidlertidig for mange tanker som ikke finner bokstaver. Det er en vrien ting det å skulle være bestemt og sikker. Ja, så vet jeg at jeg leser fag for en hensikt. Jeg vet hva jeg vil. Men jeg vet ikke hvilken av veiene som fører til Rom. Så ser dere altså at jeg er sikker på at alle veier fører dit, men kunne det ikke bare vært èn? Det er for mange 'hvis' og 'hva' og 'øhm?' akkurat i dag.
Heldigvis kjenner jeg meg selv, så etter å fått luftet det litt vil spørsmålene roe seg. Men det er ikke alltid like lett å se labyrintens løsning. Det skal sies.

tirsdag 21. oktober 2008

I never talk to strangers


Tautra nonnekloster






Parkeringsskilt





Høner i vindu



Norah og jeg aimer ikke lenger at the moon, og Tom Waits får slippe til med sin mannemandige stemme. Skuldrene slapper litt av og tankene til å vandre utenfor psykologiens vegger.
Mannemann er ikke en mann som liker menn som noen da tror, men en ordentlig mann. Med stor M. Så det ikke er noen tvil om det.

Torsdag og fredag var jeg en svipptur innom barnehagen igjen, hvor barna blir store og voksne leser blogg. Om det er med en ironisk interesse eller ikke vites ikke, men hva gjør vel det.
Litt spent utenfor porten for hva som ville røre seg i meg etter sist gang jeg var der, men flinke som de er så var det godt å se at barnehageliv er hverdagsliv. For min del førte det med seg øyekatar og forkjølelse, men men, litt må man vel regne med på to koselige dager.

Tolvtimerstirsdagen min er nå over, og det er søren meg ikke mange tirsdagene det ikke kjennes ut som onsdagskveld når jeg labber hjem. Men jeg liker det, da skal man ikke klage.
Hjemme ventet et fransk brev fra Tuva, og det var særdeles koselig. På norwegian er Paristur i januar så billig at det ikke er forsvarlig, bli med? Rop ut. Det var vel noe om at Paris er ei messe verdt.. :)

En dag snart skal William - den franske buddyen min, ta i bruk et piano og jeg den rustne sangstemmen min og spille litt, det blir morsomt. DET er lenge siden, fy flæde.
Jeg liker at Inge overbeviste meg om å ikke selge mikrofonen min når Inderøytida var over. Man vet aldri når den kan bli nyttig. Ikke det at jeg har noen planer om det i nærmeste framtid, men..
Jeg har også lovt bort guidet tur så han får med seg Nidarosdomen og festningen før han skal hjem. Noe annet blir jo for dumt. Han har Notre Dame, jeg har Nidarosdomen, samme klassen det..
Jeg hadde hjemmehelg for noen helger siden, da ble det litt tid med mammi, noe det sjelden blir, derav bildene.
Thats's all for today, øyedråper og søvn venter.

mandag 29. oktober 2007

Plutselig bor jeg ikke på Inderøya lenger


Jeg tenkte på det en kveld like før sovetåka senket seg for fullt; Jeg savner virkelig Inderøyas mangfoldige vesen. Og for dere utenforstående, som aldri fikk oppleve Inderøya på godt og vondt blir dette kanskje vanskelig å henge med på. De detaljene som følger utgjør tilsammen et lappeteppe av den hverdag som utspant seg der ute på øen, hvor skolen er et sted for sosialt samvær og hvor det i motsetning til ordtaket faktisk aldri går et tog.

Her er noen av de tingene jeg kom på:

* Å komme inn på brakka ti gyldne minutter for seint, å lure meg saakte bort til vindusplassen min. Både med og uten rødming på veien
* Kantina
* Konstant legging av andre, tredje- og fjerdestemmer, uansett sang/melodi. Spesielt på bursdagssangen, og julesanger.
* Endeløse diskusjoner om løst og fast, med Fredriks "Hoven, ti still. Du veit itj ka du prate om". Torgunn som vrir seg i oppgitthet, Inge og Jon som legger hodene på pulten og kobler ut, og et langt sukk fra resten av klassen.
* Sundsand i tide og utide.
* Allmenn-guttenes Apu-tegninger på tavla mellom mu og af-rommene.
* Solveig i full gallopp, Tove i trav og Trygve på pause. Og for ikke å glemme muo i hundre.
* -pugging- med Sara
* Å planlegge jogging med Inger Beate, men å ende opp med å gå 100 meter ned til prixen for å kjøpe noe kos i stede.
* Singstar og Sigrid. og Musum. Og selv om Sara ikke går under hybelpunket, så Sara.
* Humørsvingninger ut av en annen verden. Å gråte av å sette seg fast i døra eller å miste sukkerskåla på gulvet.
* "i" i stede for "jeg"

* Alle gangene det kom et felles, impulsivt "ææsj" av skjeve klanger, og jeg er enda imponert over at vi til slutt faktisk lar oss fascinere (mer eller mindre) av tritonus og tolvtoneskalaen.

* Å kunne le seg skakk av musikkhumor, og å la seg inspirere av Mannen som kan alt - Jørn. Og nå kom jeg på en annen sjarmør sånn i farta, husker dere cembalospilleren med de fine skoene? Og enda en ting! Å kunne si: "Tenk å faktisk BYGGE et cembalo! Så BZ kult!" uten at folk svarer: "Cem-hva-for-no?"

Og dette er ikke ment som et trist innlegg folkens, men mer som en litt sentimental og kanskje også nostalgisk hilsen til 4mu og andre omtalte, eller folk som kjenner seg igjen.

Jeg gleder meg til juleballet. Skikkelig mye. Over og ut, <3