| Fjellet bak huset vårt en dag jeg gikk hjem fra skolen. |
Cape Town virker nå så rolig. Luften er friskere og gatene tryggere. Ferien har kommet og fløyet, og i kroppen virker ikke til å ha tatt merkbart ny ladning etter en uke uten skole og lesing.
Johannesburg var fint. Det var spennende. Det hadde mye å by på, men ja - det var farlig. Det er ikke som jeg ikke visste at det var det, men jeg ble overrasket over graden av begrensninger som ble lagt for oss da vi var der. Jeg er kjempeglad for at vi bodde hos en fantastisk varm og lokal familie som tok vare på oss hjemme og som gjorde uka vi var der veldig trygg. Det forrige blogginnlegget var forhåpentligvis det mest dramatiske jeg kommer til å skrive, men det virker nok enda mer dramatisk når det leses fra et land langt unna. Vi var hele tiden trygge, og familien vi bodde hos var flinke til å berolige oss med at dette var noe som skjedde hele tiden, men at de aldri har opplevd noe ubehag på grunn av det.
Det er fort gjort både når jeg skriver og for dere som leser å tenke at "Kjære juledag, Afrika altså. For et land". Afrika er forøvrig ikke et land. Det er et kjempekontinent som har en hel haug med opplevelser, mennesker og muligheter å by på. Jeg diskuterte dette med en Sør-Afrikansk kamerat av meg en dag. Dette med hvordan Afrika ofte beskrives som èn enhet, hvor de første ordene alle som ikke er her velger å bruke "sult, krig og fattigdom". Det kan delvis måten media fokuserer på verdensdelen spille en stor rolle i, men det har også med hvordan vi helt fra vi er små lærer om hele denne siden av Afrika og det er minimalt av annet å høre.
For noen uker tilbake så var noen venner og jeg på en innsamlingsaksjon for sultkatastrofen i Somalia. Det var organisert av en Sør-Afrikansk organisasjon, og blant de som talte var en av ministrene som har med utenrikspolitikk å gjøre. I sin tale la han stor vekt på hvordan Afrika har fått mye hjelp av de vestlige landene til å komme seg dit de er i dag, men at nå er det viktig for Afrika som et sammensveiset kontinent å vise seg selv og verden hvordan de er samlet kan hjelpe et av sine egne land - uten nødvendigvis å måtte være "de stakkarslige" som de tidligere koloniherrene sender sin hjelp og medlidenhet til. Dette synes jeg var et viktig og godt poeng av han å fremme. Etter jeg kom hit har jeg vært i noen diskusjoner med folk som studerer politikk og samfunn, og forstått at det finnes faktisk en stor diskusjon om hvorvidt måten den vestlige verden fremstiller Afrika og de måtene vi bruker for hjelp faktisk er en ny form for kolonisering. Kanskje skulle jeg visst dette i en alder av oooså snart 23 år, men ærlig sagt; det visste jeg ikke. I min Bergenshverdag har tankene nok med å spinne rundt psykologiske teorier og når i himmelens navn skal regnværet ta slutt.
Så nok en gang, jeg lærer og lærer.
| Disse kulingene er like mye et bilde på Afrika som de slumbildene man ofte ser. |
| Bildene er fra en av dagene i Johannesburg hvor vi dro på piknik og jazzfestival i en park. |
Så skulle vi kanskje også vist de gode sidene ved dette kontinentet mer. Vist livet, kunnskapsinteressen hos mange av de unge. Lært litt mer om hvordan statistikken for de som tar høyere utdanning her nede faktisk finnes - for hele Afrika er ikke et krigsrammet område hvor alle lever på mel og vann. Vennene jeg har fått fra her er kjempekunnskapsrike. De er engasjerte. De er ambisiøse. Og de er ikke det "mot alle odds", for oddsene her nede er også gode for mange. Landene hjelper hverandre, og mannen i gata har et veldig sterkt ønske om å hjelpe andre. En ung hverdag her nede handler akkurat som hos oss om mote, Lady Gaga, at Amy Winehouse er død og andre venners nye facebookalbum.
Og når det gjelder å bli møtt som en fra et helt annet land: Folk er så imøtekommende, og de ser ikke bort når de ser deg på gata. Slå den...!
Så, det var en annen side av CToppholdet da. For å ha sagt noe.
Her er linken som utløste dette lille engasjementet:




















